OM BIER OG HONNING

GENERELT OM BIRØKT

Birøkt er først og fremst en fantastisk interessant hobby, men kan også være en god levevei for den som ønsker det, og som får det til. Skal det bli en akseptabel inntekt ut av det, må også bigården være av en viss størrelse. Noen stor-røktere håndterer faktisk opptil 500 bikuber!!

Det finnes flere biraser - alle med noe forskjellige egenskaper. Birøkteren ønsker seg snille bier som er lette å stelle og som samler mye honning, og gjennom avl har man kommet frem til slike gode stammer som selvsagt må vedlikeholdes avlsmessig.

En munk ved Buckfast Abbey, Broder Adam, avlet for lenge siden frem en stamme med snille bier som mange birøktere fortsatt sverger til, og i dag er det stort sett denne Buckfastbien, sammen med Krainerbien og den europeiske brune bien som benyttes til honningproduksjon - alle med forskjellige egenskaper. Noen raser starter f.eks ynglingen tidligere enn andre, og kommer raskere i gang. Andre samler nektar lengre utover høsten enn andre. I tillegg ønsker man bier som er motstandsdyktige mot sykdommer, og bier som ikke svermer så lett (dvs. som ikke stikker av fra kuben). Egenskapene har stor betydning m.h.t hvor i landet man driver sin birøkt og m.t.p klima og tilgjengelig flora. Klimaet og trekkforholdene bestemmer i hvilken grad birøkt kan drives på et sted.

Arbeiderbier vs. dronebie

I hver bikube - vi sier i hvert bifolk - er det nesten utelukkende hunner. Bare en håndfull bier er hanner. Disse har ingen andre oppgaver enn å fly ut og pare seg med nye dronninger. Det som må gjøres av nødvendig arbeid, er det hunnene som tar seg av. Disse har forskjellige oppgaver, og stiger i rang med alderen. Som nyfødte, jobber de som pussebier som rydder og vasker. Deretter rykker de opp i stilling og blir pleiebier som steller larvene og yngelen. I neste omgang oppgraderes de til husbier, som tar imot og behandler nektaren som kommer inn i kuben. Etterhvert stiger de videre i gradene og blir vaktbier/soldatbier som vokter inngangen til bikuben. På det siste karrieresteget får de endelig fly ut av kuben som sankebier som jakter på og

høster nektar og pollen. Hele karrieren går over et spenn på bare 6 uker, fra fødsel til død. I løpet av sin livstid, produserer èn bie omtrent èn teskje honning.

Hannene derimot - de heldiggrisene som stort sett ligger på ryggen og spiser mat - kan leve atskillig lengre. Deres avskjed er derimot kanskje av mer brutal art. Deres eneste oppgave er altså å fly ut av kuben og pare seg med nye jomfrudronninger. Dette gjøres i 15-20 meters høyde på etablerte dronesamlingsplasser - steder hvor dronene håpefullt samler seg på vindstille dager med temperaturer på over 20 grader. Når det da dukker opp en dronning som trenger å pares, gjør hun gjerne det med opptil 20 droner. Nedsiden av dette, for dronene sin del, er at de mister kjønnsorganet sitt (au da!) og faller død til bakken. De dronene som ikke får paret seg i løpet av sesongen møter en like ublid skjebne. På sensommeren, når hunnene føler at mattilgangen avtar, går de til koordinert angrep på dronene. Da biter de vingene deres av, sleper de til flyåpningen, og kaster de ut av kubene. Dette kalles det store droneslaget. Da er det snipp, snapp, snute...

I hvert bifolk er det normalt kun èn dronning.

Dronningen er en ”eggleggingsmaskin” som i perioder legger over 2.000 egg per dag. Dette utgjør mer enn hennes egen kroppsvekt!! For at egg og larver skal kunne utvikle seg til bier, trengs store mengder protein. Dette henter biene fra pollenet i blomstene rundt omkring. Særlig viktig er seljeblomstringen tidlig om våren, som blir startskuddet for ynglingen.

Dronningene er som regel merket på ryggskjoldet

Fra da utvikler bifolket seg fra 6-8.000 individer som har overlevd vinteren og til et samfunn på 40.000 eller flere individer i en kube. Når bimassen etterhvert blir så stor, våkner også trangen til å formere seg og spre genene til andre områder. Dette skjer ved at bifolket svermer. Dronningen forlater da kuben med et stort antall bier, og disse finner seg ny bolig en annen plass. Av og til kan man få øye på en slik sverm som henger som en klase og venter på at speiderbiene skal komme tilbake og fortelle at de har funnet en ny boplass. Før biene svermer har de også sørget for å lage en ny dronning som kan ivareta det gjenværende samfunnet i kuben. En slik jomfrudronning må da fly ut og pare seg før hun er klar for å overta jobben som ny regent.

En sverm har tatt mellomlanding i et tre

Å hindre slik sverming er et av de viktigste gjøremål birøkteren har. En sverm er jo tap av bier, og da også honning. I tillegg, kan slik sverming føre med seg sykdom til andre bigårder. For å forsøke å unngå dette, sørger birøkteren for å ha unge og gode dronninger. Han velger da ut en eller flere dronninger han vil avle på og som er valgt ut nettopp på bakgrunn av ønskede gode egenskaper. Han tar da egg fra disse og setter de i pleie hos unge bier som er i stand til å produsere dronning-gelè, som er det fòret dronninglarver må ha.

Etter 8 dager lukker biene cellene, og etter nye 8 dager kryper de nye dronningene ut. 5 dager etter er de kjønnsmodne og flyr ut for å pare seg. Etter paringen flyr ikke dronninger ut før de kanskje et par år senere ønsker å sverme. En dronning kan bli opptil 7 år gammel, men birøkteren skifter gjerne dronning hvert eller hvert andre år for å være sikker på at den ikke går tom for sæd. Ved paringen fylles nemlig dronningens sædbank en gang for alle, og dronningen befrukter eggene sine ved å slippe ut en enkel sædcelle til hvert egg i det egget blir lagt. Av slike befruktede egg blir det hunnbier, men disse fores ikke med dronning-gelè og de utvikler derfor ikke eggstokker. De forblir sterile arbeiderbier.

Når dronningen produserer droner (hanner) skjer dette ved at egget legges ubefruktet. Dette betyr dermed at hannen ikke har noen far men kun bærer gener fra sin mor, dronningen. Imidlertid bærer dronningen jo gener fra bestefaren. Slik blir de mannlige genene blir likevel ført videre. Pussig, men slik er naturen.

I gjennomsnitt samler et bifolk (en kube) ca. 25-30 kg honning per år. Hos Lundereng Bigård fordeler dette seg ganske likt på sommerhonning og lynghonning. Prisen birøkteren får for honningen spenner fra kr. 200 – 500,-/kg. Dette varierer fra landsdel til landsdel, og avhenger av hvor flink birøkteren er til å selge sin honning. Andre produkter birøkteren kan høste er biebrød, pollen, dronning-gelè, og propolis. Det sistnevnte er det dyreste bieproduktet i handelen, og koster gjerne opp mot kr. 10.000,-/kg!!

Mest av alt er birøkt likevel først og fremst glede over å oppdage og å få innsikt i en liten del av det fantastiske som skjer i naturen omkring en. Birøkt er kanskje også mer en livsstil enn et yrke. Om du skulle ha interesse for å lære mer om birøkt, anbefaler vi at du tar kontakt med et av de mange birøkterlagene i Norge. Er det vanskelig å finne fram, er det et alternativ å ta kontakt med Norges Birøkterlag (norbi.no). Birøkt er hyggelig og fascinerende!

HVA ER HONNING?

Honning inneholder vesentlig vann og sukker, henholdsvis 17-20 % og 78-80 %. Noen få prosenter utgjøres av masse andre komponenter. Disse prosentene er likevel i stand til å skille et utall av forskjellige honningarter fra hverandre i både smak, farge, konsistens, duft, aksjon og reaksjon.

De vanligste sukkerartene i honningen er sakkarose (rørsukker) (1-2%), glukose (druesukker) (28-35%) og fruktose (fruktsukker) (34-45%). I tillegg, finnes der 30 ulike mineraler (0,2-2,0%). Det er påvist 12 forskjellige vitaminer, 19 organiske og uorganiske syrer, enzymer, 22 frie aminosyrer og amider, proteiner (vesentlig fra pollen), 8 fettlignende stoffer, ca. 120 stoffer som påvirker smak, og aroma. Honning inneholder også flere fargestoffer. pH-verdien varierer mellom 2,7-6,4.

Totalt, er mer enn 180 ulike substanser hittil påvist i honning. Dette gjør den til en kompleks sammensatt matvare.

HVORDAN BLIR HONNING TIL?

Én gruppe av honningbiene, kalt trekkbier, samler pollen og sukkerholdig nektar fra blomstene. Nektaren skal bli til honning, og både den og pollenet brukes som mat til biene og larvene. Bienes pollinering (bestøvning) av frukt, bær og oljevekster sikrer en god avling med fin kvalitet. Dette arbeidet har langt større samfunnsverdi enn honningen de produserer. Når biene suger opp nektar, fyller de denne i honningblæren sin. (I spesielle tilfeller kan biene også samle inn utsondringer av plantesaft.)

Når bia har fyllt opp honningblæren med nektar, flyr hun deretter tilbake til bikuben. Der overlater hun nektaren til en husbie før hun flyr ut igjen for å samle inn mer nektar. Bia må besøke mellom 50 og 1000 blomster for å fylle honningblæren sin, og i løpet av en dag kan hun rekke 10-15 turer. (Totalt, må biene faktisk besøke over 20 millioner blomster – eller ta tilsammen over 60.000 flyturer for å produsere 1 kg ferdig honning!!)

Husbia som overtok nektaren fra trekkbia begynner straks å redusere vanninnholdet i nektaren. Husbia tørker ned nektaren ved å rulle nektardråpen fram og tilbake med tunga si. Vanninnholdet i nektaren kan reduseres med ca 40-55 %. Under denne prosessen tilsetter bia også enzymer til nektaren. Deretter legger husbia nektaren inn i en celle i vokstavla hvor resten av det overflødige vannet fordampes.

For å få vanninnholdet videre ned i nektaren som ligger i cellene må biene øke luftgjennomstrømningen gjennom kuben. Dette gjør de ved å vifte kraftig med vingene sine. Når nektaren har modnet til honning, inneholder den 17-20 % vann. Da forsegler biene honningen med et lufttett vokslag. Dette hindrer honningen i å ta opp fuktighet fra luften. Vanninnholdet i honningen holder seg derfor konstant, og biene kan lagre honningen over lang tid forseglet under vokslaget.

Nektar er altså den viktigste kilden til honning. Men biene kan også finne andre kilder. En av disse er såkalt honningdugg fra bladlus. Bladlus punkterer planter slik at silrørsaften siver ut. Bladlusene klarer ikke å utnytte alle næringsstoffene i silrørsaften, noe passerer rett gjennom bladlusa uten å bli fordøyd. Dette blir liggende på blader, kvister og lignende som små dråper. Dette er dette som kalles honningdugg. Denne kan samles inn av blant annet bier og fungere som råmateriale for honning. Honning basert på honningdugg har en litt annen sammensetning enn annen honning, og kalles gjerne skogshonning eller bare lusehonning.

Tavlene med modnet honning høstes av birøkteren, og slynges ut ved hjelp av hjelp av en spesialkonstruert sentrifuge (slynge). Ut kommer gyldene dråper av flytende honning.

Honningen siles deretter gjennom en fin sil for å få ut vokspartikler, og tappes på en tank der den røres 2 ganger om dagen inntil den er klar til å tappes på glass.

Honning er det rent naturprodukt og har ulik smak, farge og konsistens avhengig av hvilke planter den kommer fra. Honningen er flytende når birøkteren slynger den ut, men de fleste sorter vil etter kort tid få fast konsistens da sukkermolekylene i honningen gjennomgår en naturlig krystalliseringsprosess. Med få unntak, er det meste av norsk honning krystallinsk honning.

FINNES DET NORSK HONNING SOM IKKE ER EKTE ELLER «RÅ» ?

Mange kunder, spesielt de som er blant våre nye landsmenn, ønsker å forsikre seg om at honningen vi tilbyr er ekte og ren vare. Fra mange land er man bl.a vant til at honningen ofte er blandet ut med sukker eller sukkersirup, eller er tilsatt andre substanser som gir aroma.

I Norge har vi derimot strenge regler for å sikre god honningkvalitet, og for å unngå slik forfalsket honning.

Ut fra Lovdata´s «Forskrift om honning» kan man lese følgende:

«Honning som omsettes under produktnavnet `honning` eller som anvendes i et næringsmiddel, skal ikke tilsettes andre næringsmiddelingredienser, inklusive tilsetningsstoffer. Honning skal ikke inneholde uvedkommende organiske eller uorganiske stoffer, så langt dette er praktisk mulig. Den skal ikke ha fremmed smak eller lukt. Honning skal ikke ha begynt å gjære eller ha en kunstig endret surhetsgrad, og den skal ikke ha vært oppvarmet slik at de naturlige enzymene er vesentlig svekket eller ødelagt. Dette gjelder ikke for bakehonning».

Det er med andre ord ikke tillatt å kalle produktet «honning» dersom det inneholder tilsetningsstoffer, deriblant sukker eller sirup, eller er varmebehandlet slik at produktet har endret næringsverdi.

I Norge er det IKKE normalt å benytte vesentlig oppvarming (dvs oppvarming over bikubens normale innetemperatur på 34 grader) under honningbehandlingen, og det benyttes ALDRI tilsetningsstoffer!

DET FINNES DERFOR IKKE NORSKPRODUSERT HONNING SOM IKKE ER EKTE ELLER SÅKALT «RÅ».

EFFEKT AV BESTØVNING FOR FRUKTAVKASTNING

Fra PolliVest-prosjektet i Hardanger, har man funnet en anslått avlingsveskst på 15-30% fra biepollinering.

For effektiv pollinering, anbefales 1/2 kube pr mål land.

Frukttrær og hagebær gir minimalt med honningavkastning. Det som kommer inn går stort sett med til selvoppholdelsesdrift for biene. Imidlertid, vil nektarinngangen og polleninngangen bidra til å styrke bisamfunnene under vårutviklingen. Det vil ofte likevel være behov for også å fôre biene under tiden de står i frukthagen. Hagebringebær gir lite nektar.

Birøktere leier ofte ut og utplasserer kuber til hageeierne. De tar seg da som regel godt betalt. En ikke uvanlig pris pr utplasserte kube er kr. 850-1250, avhengig av honningutbyttet. For epletrær ofte kr. 1000/kube.

Frukttrær blomstrer tidlig, så en mulig ordning er å la kuber stå der for tidlig vårutvikling, for deretter å flyttes til bringebærtrekket.

Forskjeller i bestøvning